Innvandreres deltakelse i sivilsamfunn

Hvorfor er deltakelse i sivilsamfunnet og frivillig sektor viktig?

Aktører i frivillige organisasjoner er arenaer for deltakelse som skaper tillit og tilhørighet, samtidig som de bidrar til å løse viktige samfunnsoppgaver.

Frivilligheten kan fungere som skoler i demokrati. Deltakerne får erfaring i demokratiske spilleregler gjennom jevnlige aktiviteter. I tillegg fungerer organisasjonene også som samfunnspolitiske aktører som påvirker nasjonale politiske prosesser. Dersom noen samfunnsgrupper deltar i mindre grad i et lokalsamfunn over lang tid kan dette ha konsekvenser for tillit og tilhørighet til lokalsamfunnet. Dette kan igjen gi negative utslag for deltakelse på andre arenaer som arbeidsliv og utdanning, og forsterke sosial ulikhet.[1]

I de skandinaviske landene deltar svært mange i frivillige organisasjoner. I Norge gjelder dette over 60 prosent av befolkningen.[2] Norge skiller seg derfor klart ut blant andre europeiske land. Myndighetene i Norge legger aktivt til rette for frivillighet og organisasjonsarbeid, og har gjort det i lang tid.[3]

Et annet viktig kjennetegn ved skandinaviske land er at de er tillitsbaserte. Det vil si at befolkningen har en høy grad av tillit til landets myndigheter og institusjoner, samt til folk flest. Organisasjonslivet i lokalsamfunn fungerer som arenaer for bygging av tillit og nettverk mellom mennesker. Sammen utgjør tillit og nettverk det som kalles for sosial kapital[4], og styrker et samfunns forutsetninger for å løse kollektive utfordringer.[5] Dette sparer samfunnet for utgifter til systemer som skal kontrollere at folk gjør som de sier eller skal.[6] Forskning dokumenterer en positiv sammenheng mellom et lands nivå på sosial kapital og ulike samfunnsforhold, som økonomisk utvikling, helse, lavere kriminalitet og offentlige myndigheters kvalitet.[7] Det er bred enighet i samfunnsvitenskapen om at sosial tillit og sosiale nettverk er ressurser som gir individer muligheter for oppadgående sosial mobilitet.

Sammenlignet med resten av befolkningen, har innvandrere lavere tillit til folk flest. Men innvandrere med lang botid i Norge har høyere generalisert tillit[8] enn de som bare har bodd i Norge i noen få år. Faktisk er tilliten til det politiske systemet, rettsvesenet og politiet høyere blant innvandrere enn blant befolkningen ellers.[9]

Sosial kapital kan hovedsakelig skapes på tre måter:[10]

• Gjennom ansikt-til-ansikt møter mellom enkeltindivider både på formelle og uformelle arenaer.
• Gjennom møter individene har med offentlige institusjonener.
• Gjennom frivillige organisasjoners sterke posisjon, synlighet og evne til å utgjøre en forskjell.

Det er dokumentert en sammenheng mellom økende sosiale ulikheter og sviktende sosial kapital. Land med godt utviklede velferdsordninger er bedre rustet til å beholde en høy grad av sosial kapital.[11]

Frivillig sektor og integrering

Tiltak i regi av frivillige organisasjoner utgjør et viktig supplement til myndighetenes integreringsarbeid. Frivillige organisasjoner tilbyr ulike aktiviteter og fungerer som møteplass mellom nye og gamle innbyggere. Det bygges sosiale nettverk og skapes tilhørighet, samtidig som det gir verdifull kompetanse og kunnskap om det norske samfunnet. Dette kan bidra til å senke barrierer for samfunnsdeltakelse i innvandrerbefolkningen, og slik bidra til bedre integrering.

God rekruttering av innvandrere inn i frivilligheten, som frivillige, medlemmer og i styreverv, bidrar også til bedre representasjon og økt mangfold i viktige deler av samfunnsmaskineriet. Det gir innvandrere økt følelse av tilhørighet og tillit til det norske samfunnet. Slik deltakelse kan også gi tilgang til viktige sosiale nettverk som igjen kan gjøre det lettere å komme inn på arbeidsmarkedet.

Ikke minst er det viktig for å forebygge utenforskap at barn og unge med innvandrerbakgrunn blir inkludert og deltar i frivillige aktiviteter og organisasjonsliv.

Deltar innvandrere i mindre grad i frivillig sektor?

Innvandrere deltar i mindre grad i frivillig arbeid enn resten av befolkningen. Men utdannings- og inntektsnivå, språkferdigheter og hvor lenge man har bodd i Norge, har statistisk sett betydning for deltakelsesnivået. Innvandrere som scorer lavt på disse faktorene har en lavere sannsynlighet for å delta i frivillige organisasjoner. Når man justerer for disse faktorene, finner forskerne at deltakelsen er på samme nivå som resten av befolkningen.[14]

Forskerne finner at hvor mye innvandrere engasjerer seg i frivillig arbeid varierer med landbakgrunn. Det er særlig personer med bakgrunn fra Polen som har lav deltakelse. Kvinner, lavt utdannede, eldre og de som behersker norsk dårlig, har også en lavere sannsynlighet for å delta som frivillig.

Når det gjelder barn av innvandrere og deres organisasjonsdeltakelse, tyder forskningen på at det er større forskjeller blant unge med innvandrerbakgrunn enn i majoritetsbefolkningen. Men det kommer også an på hvilken verdensdel foreldrene har innvandret fra. Ungdom med foreldre fra Øst-Europa og Asia har lavere deltakelse enn annen ungdom, mens ungdom med foreldre fra Afrika deltar minst like ofte som ungdom uten innvandrerbakgrunn.[15]

Akkurat som den typiske frivillige personen i Norge, er den typiske frivillige innvandreren også en høyt utdannet person med høy inntekt og et bredt sosialt nettverk. Men i tillegg vil den typiske frivillige innvandreren både engasjere seg i flere organisasjonstyper og bruke flere timer på frivillig arbeid. De frivillige innvandrerne er yngre, og jo eldre de blir, jo mindre deltar de. Tidligere studier har vist at innvandrere i mye større grad deltar i uformelle frivillige aktiviteter, som for eksempel dugnad i borettslaget. Det er mindre vanlig å påta seg styreverv eller ha formelt medlemskap i organisasjoner.[16] Norskfødte barn av innvandrere er derimot like engasjerte i frivillig arbeid som øvrig befolkning i samme aldersgruppe.[17]

Innvandrere er mer motiverte og formålsrettet i sitt frivillige arbeid enn resten av befolkningen.[18] Idretten er den mest populære organisasjonstypen både blant innvandrerne og øvrig befolkning. Tidligere var frivillig engasjement i religiøse organisasjoner det som var mest populært blant innvandrere. Totalt sett er de fremdeles mer aktive i denne typen organisasjoner enn resten av befolkningen.[19]

Personer med innvandrerbakgrunn kan oppleve flere hindringer i hverdagen. De svarer oftere at de mangler sosiale nettverk for å komme inn i frivillig deltakelse.[20] Sammenliknet med resten av befolkningen er innvandrere også dobbelt så mye plaget av ensomhet. De mangler i større grad noen som står dem nær og som de kan snakke fortrolig med.[21]

I en studie om innvandrere i distriktene, finner forskerne at sosiale nettverk har stor betydning. Innvandrere som oppgir at de har norske venner, er mye oftere i arbeid. Det kan derfor argumenteres for at sosial kontakt på ulike uformelle arenaer bidrar til tillit og kan gjøre det lettere å komme inn på arbeidsmarkedet.[22]

Det er gjort en analyse som undersøker sammenhengen mellom frivillig arbeid og tillit, frivillig arbeid og politisk deltakelse, samt frivillig arbeid og ulønnet omsorgsarbeid blant innvandrere.[23] Forskerne som har gjort denne analysen, finner at det er en korrelasjon mellom disse variablene.

Innvandrerorganisasjoner

En innvandrerorganisasjon kan defineres som en organisasjon hvis medlemmer enten selv har innvandret, eller har foreldre som har innvandret, til Norge fra land i Asia, Afrika og Latin-Amerika.[24]

Innvandrerorganisasjoner kan ha ulike formål, men de fleste er etablert for å ivareta og styrke etnisk og religiøs identitet og tilhørighet. Rekrutteringen av medlemmene er derfor som oftest basert på felles land- eller kulturell bakgrunn.[25]

Forskning på frivillig sektor skiller oftest mellom to perspektiver på organisasjonene. Den første er et representativt perspektiv der organisasjonene opererer som kanaler for demokratisk innflytelse. Det andre er et integrasjonsperspektiv der organisasjonene skaper møteplasser og sosiale fellesskap. På den måten kan innvandrerorganisasjoner bidra til at nye borgere blir en del av storsamfunnet.[26]

Noen studier har vist at mange innvandrerorganisasjoner har en tendens til å være internt orienterte med få tilkoblinger utad. De bidrar i liten grad til det som kalles brobyggende[27] sosial kapital.

Det foregår imidlertid en sterk sosial integrasjon innad i gruppene i disse organisasjonene.[28] På denne måten bidrar de til det som ofte kalles sammenbindende[29] sosial kapital og har en verdi, kanskje særlig for nyankomne. Mange av organisasjonene er selv opptatt av å være veivisere i storsamfunnet, og de kan for eksempel veilede foreldre som er nye i landet.[30]

Mulige løsninger

Hva er de viktigste forutsetningene og barrierene for at innvandrere skal delta mer i lokalsamfunn?[31]

Den viktigste veien inn i frivillig innsats er gjennom løse nettverk, altså bekjentskaper, og ikke gjennom nære venner og familie. Enkelte innvandrere mangler de nødvendige ressursene for å tre inn i tradisjonelle foreninger samtidig som de tradisjonelle foreningene mangler nødvendige ressurser for å inkludere nye grupper.[32] Mangel på møteplasser for personer med ulik bakgrunn kan på sikt svekke tilliten mellom innbyggerne i et lokalsamfunn og dermed deres identitet og tilhørighet til stedet de bor på.[33]

Studier av flerkulturelle lokalsamfunn viser at vellykkede resultater har en sammenheng med at de lokale myndighetene tilrettelegger for og koordinerer samarbeid på tvers mellom ulike aktører. Dette kalles i litteraturen for lenkende[34] sosial kapital.

Lokale myndigheter som satser på målrettet kompetanseutvikling, langsiktige prosjekter og finansiering kan hjelpe tradisjonelle foreninger med å inkludere nye grupper. De kan samtidig bidra til å formalisere innvandrernettverk. For å sikre god forankring i lokalsamfunnet må også tiltakene utvikles gjennom de ulike nettverk som allerede finnes.

Kunnskapsbehov

Det er særlig krevende å gjennomføre statistisk generaliserbare undersøkelser i innvandrerbefolkningen, fordi svarprosenten ofte er lav. De som svarer er ofte de mest ressurssterke, noe som betyr at man mister informasjon om og fra de som faller utenfor.[35] Dette kan imøtegås ved å gjennomføre mer ressurskrevende undersøkelser, både kvalitative og kvantitative.

Vi har en del generell kunnskap om innvandreres deltakelse i lokalsamfunn, og vi kan si noe om hvilke faktorer som hemmer og fremmer deltakelse. Det er også nødvendig å følge med på utviklingen over tid, og om hvordan innvandring påvirker den sosiale kapitalen i Norge. Temaer[36] som er relevante i denne sammenheng er:

Nivåer og omfang av innvandreres deltakelse i lokalsamfunn.
Frivillighetens rolle i integreringen av nyankomne, både innvandrerorganisasjoner og mangfold i de tradisjonelle organisasjonene.
Hvilke støttetiltak og organiseringsstrukturer som er hensiktsmessige for å gjøre innvandrerorganisasjonene bærekraftige over tid.
Hvilken rolle organisasjonene spiller i en nasjonal og transnasjonal kontekst.
Hva skjer på feltet?

I oktober 2018 la regjeringen fram en integreringsstrategi med hovedmål å øke innvandreres deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Et av de fire innsatsområdene er «hverdagsintegrering». Målet med hverdagsintegrering er at innvandrere skal oppleve økt tilhørighet og deltakelse i samfunnslivet. Hverdagsintegrering handler om møtene som oppstår mellom mennesker i små og store fellesskap.[37]

Regjeringens integreringsstrategi slår fast at frivillige organisasjoner er en viktig arena for hverdagsintegrering.[38] Foreningsdeltakelse er ut fra et demokratiperspektiv et gode både for samfunnet og for individet. Sivilsamfunnet styrkes, systemtilliten og den mellommenneskelige tilliten styrkes. Sammen bidrar dette til å opprettholde en høy grad av sosial kapital og velfungerende demokratiske institusjoner.

Den innsatsen som folk gjør i hverdagen for å inkludere flyktninger og innvandrere, er avgjørende for god integrering. I juni 2021 la regjeringen fram strategien «Hverdagsintegrering - Strategi for å styrke sivilsamfunnets rolle på integreringsfeltet 2021-2024»[39].

Strategien gir retning for sivilsamfunnets rolle i integreringsarbeid i årene framover, og bygger blant annet på innspill fra organisasjoner, enkeltpersoner, kommuner og fylkeskommuner over hele landet. Strategien skal bidra til at barn, unge og voksne med innvandrerbakgrunn i større grad deltar i sivilsamfunnet. Videre skal den løfte og støtte sivilsamfunnets innsats for integrering og bidra til bedre samarbeid og bedre rammebetingelser for organisasjoner.